På årets Kvinnehelsekonferanse blir det gjensyn med Sunniva Ingemårsen. På konferansen i 2021 holdt Sunniva appell. Da kunne hun ikke delta fysisk, da konferansedatoen var så tett på termin. Appellen var derfor spilt inn på forhånd. I år ser vi frem til gjensyn med Sunniva! 
Starten på mamma-livet ble i overkant tøff, da Sunniva fikk fødselspsykose. Hun har vært åpen om at hun ble tvangsinnlagt på grunn av fødselspsykosen. Hun har skrevet leserinnlegg selv og blitt intervjuet i redaksjonelle saker i NRK og VG. Vi spurte henne – “Hva er motivasjonen for å dele din historie?”
– Jeg delte historien min i NRK allerede fire måneder etter det skjedde, fordi jeg trengte at folk visste hva som var skjedd. Det var så alvorlig og skremmende, at jeg orket ikke, og klarte ikke, å late som om det ikke var skjedd. Etter at jeg ble frisk igjen og det gikk bra, har jeg fortsatt å dele jeg fordi det er så viktig fortelle at det kan gå bra. Da vi sto i situasjonen visste vi så lite, og det å få høre fra andre at det kan gå bra, var så utrolig viktig. Det ga håp. I tillegg så deler jeg fordi dette er en relativt sjeldent sykdom, som er skremmende både for de som blir syke, men også de rundt oss og også for helsepersonell. Jeg vil bidra til å avmystifisere sykdommen. Vi som samfunn må vite mer om fødselspsykose og finne gode måter å snakke om det på, og ikke minst: vi må bli bedre på å forebygge og behandle fødselspsykose.
Vi i Bergen sanitetsforening hyller Sunnivas åpenhet! Det er viktig formidling av et kvinnehelsetema som i liten grad snakkes om. Kunnskap og erfaringer er viktig for å kunne forebygge. Åpenhet kan være motgift mot uvitenhet, fordommer og skam.
I leserinnlegget hennes i BT (17.06.2023), skrev hun «Dette er en tekst fra andre siden, to år etterpå. Det er en av de tekstene jeg savnet da det skjedde». Vi spør – “Kan du si litt om hva du savnet da du stod midt oppi forvirringen og kaoset? I stikkordsform, for lengre versjon kan publikum få på konferansen!”
– Jeg savnet å høre andres erfaringer, å ha noens historier å lene meg på oppi det hele. Jeg visste at mødre kan bli psykotiske og drepe barna sine og andre grusomme ting, men jeg hadde aldri hørt om at noen hadde hatt fødselspsykose, og at de ikke hadde drept barna sine eller lignende og så blitt helt frisk igjen. Helsepersonell jeg traff var veldig tilbakeholdne med å si noe om prognoser, for det er så individuelt, noe som gjorde oss forvirret og motløse om dette kom til å gå bra. Jeg savnet håp og håper jeg kan gi noen andre håp ved å fortelle min historie.
Hun kontaktet oss i Bergen sanitetsforening, og oppfordret oss til å løfte temaet fødselspsykose, og konkret utfordret oss på å sette det inn i en kontekst som Kvinnehelsekonferansen. – “Hvorfor valgte du oss?”
– Fordi dere allerede gjør så mye bra på feltet kvinenhelse, med Kvinnehelsehuset og alle arrangementene dere har. Jeg tenkte at det alltid er bra å få snakket om fødselspsykose, men hvis vi skal få til en endring må vi nå ut til mange og de som er opptatt av og jobber med kvinnehelse. Derfor ville jeg at det nettverket som allerede er skapt gjennom Kvinnehelsekonferansen skulle få høre om fødselpsykose. Jeg vil nemlig at vi skal få et Mor&Barn senter for psykisk helse i Bergen, lignende det som de har i Orkdal og Sandnessjøen. Et senter som er spesialisert på mødres psykiske helse, og hvor mødrene kan få behandling sammen med barn og eventuell partner. Fødselpsykose er nemlig en sykdom som rammer hele familien, men slik det er nå er det kun mor som får behandling og vi blir skilt fra barna våre. Dette gjelder ikke bare fødselspsykose, det gjelder også alvorlig fødselsdepresjon. Dette er skadelig for både mor og barn, og når de kan få det til i Orkdal og Sandnessjøen, da kan vi få det til her i Bergen også.
Sunniva med parolen “Ta mors psykiske helse på alvor – mor&barn senter nå!” på 8. mars i år.
Vi er veldig glad for at Sunniva kontaktet og utfordret oss! Det var Sunniva sin idé å knytte konferansen til Verdensdagen for mødres mentale helse, som har blitt førende for årets program. Takk Sunniva! Årets konferanse vil ha hovedvekt på mødres mentale helse, men tradisjon tro tar vi opp flere tema eller vinklinger innen kvinnehelse og i år mors helse. Vi tar for eksempel opp både frivillig og ufrivillig barnløshet.