I Litteraturhusets kafè blir jeg møtt av Kristin Helle-Valles karismatiske og sprudlende vesen. Vi i Bergen Sanitetsforening er nysgjerrige på en av våre nyeste medlemmer, og spør Kristin 5 kjappe over morgenkaffen.
Hvem er Kristin Helle-Valle?
"Hoi for et spørsmål" ler Kristin, før hun beskriver seg selv som en person som er veldig klar for jobb om morgenen. "Jeg har allerede våknet både kl 03 og 04 i natt og tenkt på hvordan jeg skal samle inn midler for å fortsette sørge for å få inn midler til både Litteraturhuset og Litteraturfestivalen!" smiler hun. - Som oftest trener jeg om morgenen, av den gode grunn at jeg ikke orker om kvelden forteller Kristin. Hun liker også å trekke seg tilbake til hytten på Mjølfjell - vel og merke uten TV, men med internett. "Det må jeg ha" ler Kristin.
Du fikk Bergen Kommunes Kulturpris tidligere i høst, hvordan føltes det?
Jeg ble veldig glad og overrasket – spesielt siden det er snart 6 år siden litteraturhuset ble startet opp. Prisen var en bekreftelse på at politikerne i Bergen vil støtte arbeidet med å løfte det litterære feltet på Vestlandet. Den symboliserte også en veldig lettelse - Litteraturhuset var noe mange var kritisk til, og er blitt noe som det settes pris på. Anerkjennelsen av en slik pris er jeg utrolig takknemlig for. Men - man hviler ikke lenge på laurbærene når det gjelder slikt, for vi er avhengig av fortsatt støtte og at politikerne vil deg vel.
Hvordan har reisen med å bygge opp Litteraturhuset vært?
- Når jeg ser tilbake tenker jeg det er bra man ikke vet hva man gir seg i kast med. For jenter er det så utrolig viktig å ikke tenke at vi skal kunne alt på forhånd. Hvis vi ikke får det slik vi hadde trodd, er det ikke fordi man ikke er flink eller hyggelig nok. Man må kunne slå i bordet og si; her er jeg! Selv om du er 60 år. Kristin legger til at karrieren etter 60 noe av det morsomste hun har gjort i livet.
Hvorfor har du meldt deg inn i Sanitetsforeningen?
"Jeg og leder for Bergen Sanitetsforening, Helén Botnevik - møttes under event hos kunstner Ingri Egeberg". forteller Kristin. "Jeg snakket lidenskapelig om Litteraturhuset, og hun snakket lidenskapelig om Sanitetsforeningen. Det inspirerte meg til å melde meg inn". Kristin legger til at hennes mormor var med på å starte Sanitetsforeningen i Strandebarm i Hardanger, og at dette er en arv hun vil bringe videre. "Sanitetsforeningen gjør en god jobb og det stiller jeg meg bak!". Hun har også et hjerte for innvandrerjenter. De som tør å ta av seg hijaben. Jentene som tør stå imot konvensjoner og normer som er med på å undertrykke dem. "En evig og stor kamp, og jeg støtter opp under det miljøet" avslutter hun.
Hva er den moderne kvinnens største utfordring?
En ting er sikkert - likestillingskampen tar aldri slutt. Vi er kommet så langt i Norge, men hver dag handler det også om å ta et valg om å jobbe for fellesskapet og at vi fortsatt skal ha tillitt til hverandre – faller du om på gaten er det nærmeste dame med veske du klamrer deg til. Som kvinne er det også viktig å innse at det er en annen kamp som foregår om makten. Jeg har ikke har gitt meg, jeg har holdt ut og stått på krava, som man sier. Jeg har ikke brøytet meg fram. Og jeg ga meg da det ikke nyttet mer. Med det mener jeg at kvinner ikke skal la seg dupere.
